Kronikk: Kunnskapsløshet og mangel på respekt for kystfolket

I hele denne perioden har næringslivsledere blitt møtt med en retorikk, argumentasjonsrekke og bildebruk som avdekker både kunnskapsløshet og mangel på respekt for kystfolket som allerede finansierer stadig større del av den norske velferden.
 

Er det virkelig så vanskelig å forstå at alt henger sammen? Forutsigbarhet, tillit og samhandling har tradisjonelt vært gjennomgående verdier samfunnsutviklingen har vært tuftet på. Den retningen skatte og avgiftspolitikken nå har tatt, vitner om at det eksisterer en holdning til at all «sannhet» om hva dette landet trenger, finnes blant byråkratene i Finansdepartementet. Hvor mange gründere, næringslivsledere og kapitaleiere jobber der?
 

Fra kommentatorplass har flere av landets ledende mediehus ment at grunnrente på havbruk er riktig, og at havbruksnæringa som har gått med store milliardoverskudd de siste årene må bidra mer til fellesskapet i krisetider.

 

Det siste kan flesteparten av kystfolket stille seg bak, men ikke i den størrelsesorden som forslag til statsbudsjett og grunnrente legger opp til. Det hadde nok blitt enda mer bråk om Støre og Vedum foreslo å inndra 85 av hver 100-kroning som bedrifter i sentrale byområder tjener, fordi de nyter godt av infrastruktur betalt av fellesskapet.
 

Alle «vi» som representerer næringslivet er på mange måter stemplet som lobbyister og omtaler som «Grenseløse lobbykampen» har blitt nevnt fra flere hold av representanter som tilhører opinionen i denne saken. Kampen står mellom kyst og land, mellom tynt og tett befolkede deler av Norge. Hovedgrunnen er selvfølgelig at laksen har skapt velstand der laksen produseres.
 

Jeg har ofte en opplevelse av at det eksisterer en åpenbar misunnelse på «øysamfunnene hvor noen av laksemilliardærene bor», samfunn som i mange tilfelle hadde vært avfolkede padle-eldoradoer uten laksenæringa.
 

Historisk har nok misunnelsen som oftest gått motsatt vei, at distrikts- og kystfolket har misunt byfolket jobber som ikke stinker fisk eller fjøs, kafétilbud og kino hver eneste kveld. Men siden det er langt til de forblåste øyene og det nesten ikke har bodd folk der, har dette Forskjells-Norge fått liten plass i riksmedia. Ikke før nå. Når fisk har begynt å lukte penger – veldig mye penger – langs den forblåste kyststripa, og strømprisen i de tettest befolkede områdene har gått i taket.
 

Det er lov å være misunnelig, også i Akersgata. Og det er greit at man derfra ikke forstår det som er en selvfølgelighet på kysten: At du må hente en laks opp av sjøen for å skjære filet.
 

Opprinnelig forslag og det som ble vedtatt i Stortinget er betydelig modifisert. Så da må vi vel være fornøyd? Overhodet ikke, og jeg tar ikke opp detaljene her, og det er ikke det som er poenget med denne kronikken.
 

Det jeg er opptatt av er nettopp forutsigbarhet, tillit og samhandling som viktige fundamenter for å utløse vilje og evne til verdiskaping og omstilling.
 

Vi har store ambisjoner om å innfri klimamålene i dette landet, disse vil bli svært krevende og betinger et tett samarbeid og ikke minst forståelse og virkemidler som bidrar til lønnsomme rammebetingelser. Dette har vi på kysten tatt inn over oss, og er langt fremme i skoene når det gjelder verdiskaping, innovasjon og omstilling. Veldig ofte har teknologiutvikling og innovasjon blitt finansiert som følge av overskuddskapital fra havbruksnæringen.
 

Flere riksmedier hadde hatt godt av å komme seg ut av hovedstaden for å oppleve realverdiskapinga som tusenvis av ordentlige arbeidsfolk langs kysten står bak hver eneste dag. Kystfolk og havbruksnæringa driver ikke sin aktivitet ene og alene for personlig berikelse. Vi bidrar til samfunnsutviklingen på lik linje som resten av næringslivet i vårt langstrakte land, og forutsetningene har vært tuftet på politisk forutsigbarhet og rammebetingelser.
 

Mange distriktskommuner har gått motsatt vei av SSB sin befolkningsframskrivning, der et attraktivt næringsliv og samfunnsliv har bidratt til velstandsøkning, fremtidstro og befolkningsvekst.
 

Det er dette vi kjemper for å beholde, og undersøkende journalister burde sjekke hvor mye velferd laksen skaper i Norge – både på forblåste øyer og i de store byene. Det kan virke som flere tror at havbruk i dag er svart arbeid?